Tidlig i mai måned ble det debattert på NRK om bruken av de om lag 60 milliarder kroner Norge gir i årets bistandsbudsjett.

Fra regjeringen deltok Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (SP). Diskusjonen dreide seg både om nivået på bistandsbudsjettet, og om det blir godt nok dokumentert til at det virkelig går til rette formål og får ønsket effekt- og måloppnåelse.

Utviklingsministeren poengterte også tydelig at det både er nødvendig med beløpets størrelse og å utvise solidaritet.

Mitt anliggende er ikke bistandsstøtten og solidariteten i seg selv. Det er positivt at Norge viser solidaritet med land og mennesker som trenger hjelp til å forbedre hverdagen sin og få bedre fremtidsutsikter.

Når man hører regjeringen og statsministeren uttalelse seg, oppleves og framstår det, som om iveren og samvittigheten til økonomisk hjelp utenfor landets grenser er nærmest, ubegrenset.

Men, når det kommer til det å bekjempe fattigdom og matkøer her hjemme, eller øke satsene til de gruppene som har minst, eller sågar det å bevilge noen milliarder ekstra til eldreomsorg og å redusere helsekøer, framstår regjeringen og statsministeren med påtagelig unnfallenhet.

Omkvedet fra regjeringen og statsministeren gjentas ved at det her hjemme er «dyrtid, sikre trygge arbeidsplasser, gjøre hverdagen bedre for den enkelte og at folk skal få bedre råd», og utenfor Norge, «er det utfordrende og krevende tider i en verden med konflikter og geopolitisk usikkerhet, brudd på menneskerettigheter, humanitære kriser og å bekjempe fattigdom». Ja, begge deler er riktige situasjonsbeskrivelser.

Det er positivt at Norge, som en solidarisk nasjon, stiller opp og hjelper til utenfor landets grenser.  Imidlertid virker det som om iveren etter å hjelpe, spesielt når det gjelder bevilgninger innenfor egne landegrenser og til de gruppene som har minst, ikke er like stor.

Proporsjonene og forholdsmessigheten i bevilgninger til sine egne, kontra land utenfor Norges grenser, oppleves og framstår som gigantisk.

Det er vanskelig å se og forstå, at solidaritetssamvittigheten faktisk er tilfredsstillende balansert i en skjønn harmoni. Om det skulle være formålet.

I en framtid med usikkerhet på flere fronter, store og krevende samfunnsoppgaver innenfor egen borg, vil det være naturlig å stille seg spørsmålet – hvem skal ha høyest prioritet?

Per Hermann Aune

Vestfold Pensjonistparti