Norge er et rikt og godt land å bo i – for de fleste. Vi har høye forventninger om en god levestandard og har et godt utviklet velferdssystem som støtter de fleste innbyggerne i ulike livssituasjoner.
Demokratiet er velfungerende, og vi har en solid og stabil økonomi. Tross dette, kan vi si at demokratiet og økonomien ivaretar tryggheten for den enkelte, uavhengig av hvilken livsfase man er i?
Når man blir eldre og opplever svekket helse og sykdom og har behov for hjelp, forventer den enkelte at en får den hjelpen man trenger og ønsker. Alt for ofte er det andre som definerer behovet, og det som er leit, er at man ofte definerer behovet utfra kapasitet og økonomi, ikke utfra trygghet, verdighet og menneskelighet. Det skal sies at mange er godt fornøyd med den hjelpen de får, men her slår vi et slag for alle andre.
Knapphet på ressurser, kapasitet og kompetanse er gjennomgående innenfor helsesektoren, i de fleste kommuner i landet.
Er økonomi og kapasitet et hinder for å oppfylle verdighetsgarantien, eller er garantien kun en visjon – med den konsekvens at man svikter mange av de som har et definert behov?
Ja, helsetrappa skal bidra til at den enkelte får tilpassede tilbud ift. der man er i livet, men når det kommer til sykehjemsplass, er kapasitet og bemanning for dårlig. Å stå på venteliste er krevende både for den det gjelder og de pårørende.
Jeg utfordrer til en større og bredere debatt, som kan resultere i at verdighetsgarantien blir noe mer enn bare en teoretisk visjon.
De eldre og andre som trenger et helsetilbud, omsorgsbolig eller sykehjemsplass – fortjener det.
Ovenstående er ikke kritikk til de som jobber i helsevesenet, bare en erkjennelse at vi ikke har tilstrekkelig ressurser og ansatte til å møte et stadig voksende behov.
Kan vi, eller skal vi være bekjent av en slik situasjon?
Per Hermann Aune
Pensjonistpartiet Vestfold, fylkesleder
